Sin Fars uttrykte bilde

     Av teolog Jacob Jervell

Tekst fra Johannes evangeliet 5,31–40:

«Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet han vitner om meg, er sant. Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.
Jeg tar ikke imot vitnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette for at dere skal bli frelst.
Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en tid fryde dere i hans lys. Men jeg har det vitnesbyrdet som er større enn det Johannes har vitnet, for de gjerningene som Faderen har gitt meg å fullbyrde, de vitner om meg at Faderen har utsendt meg. Og Faderen, som har sendt meg, han har vitnet om meg, verken har dere noensinne hørt hans røst eller sett hans skikkelse. Og hans ord har dere ikke blivende i dere, for den han har sendt, ham tror dere ikke. Dere ransaker skriftene, fordi dere tenker at i dem har dere evig liv, og det er de som vitner om meg. Og dere vil ikke komme til meg for å få liv.»

Om vi leser i Det nye testamentet bare en gang i blant, så blir det ofte ord uten mening og betydning.

Vår tekst er ikke lett å forstå, men noe i den er ganske klart, at Jesus fra Nasaret ikke er et eksempel til etterfølgelse i alt, og det greier seg for oss.  

Ordene har nemlig påfallende mye av «jeg» og «meg». Fra setning til setning ser vi dette «jeg». Fra setning til setning møter vi han som stiller seg selv i sentrum, som vil være midtpunkt, som vil ha vår oppmerksomhet.

Hele Johannes-evangeliet er slik.

Forfatteren har bare syn og sans for mannen fra Nasaret, og at han nå igjen også snakker om seg selv. Pågående trenger han seg selv inn på mennesker.

Visste vi ikke hvem det dreide seg om, ville vi kalle dette en ulidelig selvopptatthet og utillatelig selvbevissthet.
Han er ikke noe eksempel til etterfølgelse på dette punktet.

Vi skal ikke glemme at det er langt mellom ham og oss.

Et barn skades om det skal bære voksnes opplevelser.

Et menneske tåler ikke å imitere Gud.

Det ville knekke oss å bære en brøkdel av Guds åpne følsomhet overfor menneskers ulykke.

Nei! Vi skal ikke måle oss med mannen fra Nasaret.

Det burde være unødvendig å preke det inn i oss at vi «ikke kan» og «ikke skal» gjøre som han på dette området.

Vår ulykke er jo at vi både villig og ofte sier «jeg» uten å ha et hjerte som er rommelig nok til det.

Med et trangt hjerte, altså en enebolig som kun huser meg selv, blir det å presse mitt «jeg» fram bare til skade for andre.

Vi dyrker helst ikke fremmede guder, for vi har nok med å dyrke oss selv.

Mannen fra Nasaret er ikke eksempel til etterfølgelse i det at han er midtpunktet. Så rett det er for ham, like så galt er det for oss.

Taler jeg her ondt om mennesker? Har ikke mennesker det vanskelig nok om de ikke skal trykkes ned fra en prekestol? Kirken bebreides for at den snakker for mye om synd.

Den kritikken tar vi ikke imot.

Men én sak må vi ta imot: det er at vi taler for hjelpeløst, intetsigende og for overfladisk om dette. Det blir bare moralsk småsnuskethet, mens det i virkeligheten er hjertets stengte hardhet som er blitt innelåst og ufølsomt ved å si «jeg» for ofte.

Det er liten forskjell i Guds øyne om jeg dyrker meg selv i kald moral eller febervarm kjønnsutfoldelse.

Om noen mener at jeg nå taler ondt om andre, så la meg tale til meg selv.

Over meg ligger nemlig den dommen at det er noe i min beste venns ulykke som ikke gjør ondt. Der er noe i andre menneskers ulykke jeg mobiliserer sløvhet mot. Jeg tør ikke la ting gå for langt inn på meg uten å være redd for å bli mindre livsdyktig.

I denne situasjonen kan de kristne ordene tvinge seg frem: Gud, se i nåde til meg! Eller for å låne en venns ord: Gud hjelpe oss alle. Det er det eneste som hjelper.

Men kan vi si de kristne ordene og samtidig rope de ordene til Gud? Det er blitt vanskelig etter hvert.

Vi kan snakke om våre fedres Gud, om fars og mors tro og ha følelsen av at Gud ikke nådde oss, men forble i generasjonene før oss.

Vi kan nok snakke om Gud, ha tanker om at han må finnes. Men her er tyngre ting enn tanker, for hva veier en tanke mot et hjerte?

Og det er langt fra det «å snakke om Gud» til det «å snakke med Gud». Hva hjelper det å snakke om Gud hvis vi ikke tør å rope til ham og si FAR, på en slik måte at det går bølger av befrielse og glede gjennom oss?

Teksten synes å gjøre det enda vanskeligere. For han som taler, sier om Gud: Dere har ikke hørt ham og sett ham. Han sier ikke at det ikke er noen far i himmelen. Han sier at det er en far der, men dere kjenner ham ikke.

Hvordan skal vi så kunne rope til ham?

Det kan vi fordi Mannen fra Nasaret ikke er et eksempel til etterfølgelse når han taler om seg selv. Han er noe langt og uunnværlig mere.

Det ser ut for å være noe som ikke stemmer i teksten.
Det heter i teksten: «Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant».

Om han altså snakker om seg selv til egen fordel, da lyver han. Men det er altså ikke i egen sak han opptrer når han vil være midtpunkt.

Vi er her ved evangeliets sentrum, hvor vi må famle etter ordene, for det er Guds og troens store hemmelighet vi her står overfor.

Det hjertet som banker i mannen fra Nasaret, er Guds hjerte. Det sinnet som varmer oss her, er Guds sinn. De ordene som her sies, kommer fra Guds lepper. Guds smil til oss og Guds gråt over oss – vi har det her.

Da vendes noe opp-ned for oss. Vi kan ikke lenger si: Jeg tror på Gud, men ikke på mannen fra Nasaret.

Men vi må si: Hvem Gud er, vet jeg ikke, men mannen fra Nasaret har jeg et bilde av. Han er et menneske, han kan snakkes til.

Så ser jeg at jeg kan komme over fra det å tale om en ukjent Gud til det å rope til Gud — han som møter oss i mannen fra Nasaret. Vi kan rope de kristne ordene til ham: «Gud hjelpe oss», og så befriende bekjenne at det er det eneste som hjelper.

Mannen fra Nasaret setter seg selv i sentrum for at vi slik skal se Gud.
Han er sin Fars uttrykte bilde.

Det evige livet er gitt oss i Jesus Guds Sønn

I Kristus Jesus har Gud reist OSS opp fra døden, og sammen med Jesus har han satt OSS i himmelen med ham. Ef 2,6

For Gud har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene. Kol 1, 13-14

Profeten Hosea skriver om Jesus i fremtiden, 6,2: «Han gjør OSS levende etter to dager, den tredje dagen reiser han OSS opp, så vi kan leve for hans ansikt».
Det samme kan sies i nåtid:«Han har gjort OSS levende etter to dager, den tredje dagen reiste han OSS opp, så vi kan leve for hans ansikt.»

Jesus sa til Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
«Tror du dette?» Joh 11,25-26

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, og ved troen har vi gjennom ham fått adgang til den nåden vi nå står i. Rom 5,1-2

«Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Åp 1,18

Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne: Åp 3,7

Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne. Jesaja 22,22

Guds rike på jorden ble altså gjenopprettet da Jesus Guds Sønn beseiret Satan i gjennom døden og dødsriket, og han har nå all makt i himmelen og på jorden. Han åpner og han låser, akkurat som han selv vil, fordi det nå er han som har nøklene.

Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.  
Gud — han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er reist av menneskehender.  Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.  Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham.
Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.  For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.
Ap.gj. 17.23-28

Uvitenhetens tider har Gud båret over med.
Men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har utpekt til dette.
Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde. Ap.gj. 17,30-31

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er født på nytt, men ikke av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Joh 1,10-13

Jeg vitner for enhver som hører ordene i denne profetiske boken: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og om noen trekker noe fra ordene i denne profetiske boken, skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige byen, som det er skrevet om i denne boken. Åp 22.18-19

Ta vare på den gode skatten som er betrodd deg! — Den Hellige Ånd, som bor i deg, skal hjelpe deg til det. 2 Tim 1, 14

AMEN!

ARV!

Når det foreligger et testament, må det godtgjøres at den som har opprettet testamentet er død. 
Testamentet trer ikke i kraft før opphavsmannen er død; det gjelder ikke så lenge han lever. (Hebr 9, 15-17)

Bibelen inneholder kun ett testament, opprettet av Gud, som er blitt delt i to avsnitt som kalles: «DET GAMLE TESTAMENTE» og «DET NYE TESTAMENTE».  Dette er ett og samme testament. Det er Guds testament.

«Det Gamle Testamente» inneholder profetiske skrifter fra tiden før testamentets opphavsmann døde på korset, og «Det Nye Testamente» er skrifter fra tiden da arvingen var oppstått fra døden og hadde mottatt arven. Derfor kunne Jesus etter sin oppstandelse med rette si til sine disipler: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord».  (Matt 28, 18)
Jesus Guds Sønn hadde altså da arvet Gud, sin far.

Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene. MEN NÅ, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av Guds vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord.
Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. (Hebr 1,1-3)

Da Jesus sto opp fra døden var han «FØDT PÅ NYTT». Han mottok da arven i følge Guds testament og fikk nytt liv av Gud.
Hans første liv som menneske var gitt av Den Hellige Ånd gjennom en uberørt jomfru, og det livet han levde som menneske på jorden ofret han frivillig for alle mennesker som et rent og hellig syndoffer innfor Gud.

Og nå bringer vi dere det gode budskap, at det løfte som ble gitt fedrene våre, har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus fra døden. Slik står det jo skrevet i den annen salme: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. (Ap.gj. 13, 32-33)

Det er i det hele tatt et meget stort under at «Gud som selv er udødelig, og som lever evig» oppretter testament.
Fordi et testament ikke gjelder så lenge den som har opprettet testamentet lever.

Paulus skriver: «Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne for folkeslagene det glade budskap om Kristi ufattelige rikdom og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt». (Ef 3,8-9)

Guds frelsesplan er altså en hemmelighet som har vært skjult hos Gud gjennom alle tider og evigheter.

Men nå er Guds frelsesplan fullbrakt, derfor blir den nå ført fram i lyset ved evangeliet — Guds glade budskap.

Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske av kjøtt og blod som de. Ved sin død gjorde han ende på ham som hersket ved døden, det er djevelen. Dermed befridde han alle dem som av frykt for døden levde i trelldom hele sitt liv. (Hebr. 2,14-15)

Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham; så skal vi også få del i herligheten sammen med ham. (Rom 9,16-17)

Med glede skal dere takke Faderen, som satte dere i stand til å få del i den arven de hellige får i lyset. 
For han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike.  
Og i ham har vi forløsningen, tilgivelse for syndene.
Han er Den Usynlige Gud sitt bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham. 
Han er før alle ting, alt består ved ham, han er hodet for legemet, som er menigheten.
Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.  
Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset.
Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av deres onde gjerninger.  
Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme.
(Kol 1,12-22)

AMEN!

Nå er tiden kommet da dommen begynner med Guds hus. (1 Pet 4.17)

Dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt. Når vi dømmes refses vi av Herren for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. (1 Kor 11,31-32)

Det brøt ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot draken. Draken kjempet sammen med sine engler, men han ble overvunnet og hadde ikke lenger noen plass i himmelen.  Den store draken ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og hans engler ble kastet ned med ham. (Åp 12,7-9)

Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk Gud ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset. (Kol 2,14-15)

Fordi barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Guds Sønn bli menneske av kjøtt og blod som de. Ved å dø selv på korset gjorde Guds Evige Sønn ende på det herrevelde som djevelen hadde over døden og dødsriket. Slik befridde han dem som levde i trelldom av frykt for døden hele sitt liv. (Hebr 2,14-15)

Djevelen og alle hans makter og myndigheter ble altså avvæpnet da Guds Sønn viste seg som seierherre over dem på korset.

Jesus kunne da proklamere: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket. (Åp 1.17-18)  

Vi var alle en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av våre onde gjerninger.
Men nå har Gud forsonet oss med seg selv da Kristus led døden med sitt jordiske legeme.
Hellige, uten feil og uangripelige stiller han oss nå fram for seg, dersom vi bare blir stående i troen, grunnfestet og faste, uten å la oss rokke i det håp som evangeliet gir.(Kol 1,21-23)  

Troen er sikkerhet for det som håpes, overbevisning om ting en ikke ser. For sin tro fikk mennesker i gammel tid godt vitnesbyrd av Gud. I tro døde alle disse uten å ha vunnet det som var lovt. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de søker et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de forlot, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: et himmelsk. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men kaller seg deres Gud; for en himmelsk bolig har han gjort ferdig for dem.
(Hebr 11,1-2 + 13-16)

Han sa til tjenerne: Festen er gjort i stand, men de innbudte var ikke verdige. Gå derfor ut på veikryssene å innby til bryllupet alle dere treffer. Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de møtte, både onde og gode, så bryllupssalen ble full av gjester. (Matt 22,8-10)

Si til de innbudte: Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig.

Kom til bryllupet! (Matt 22, 4)

Amen!

DET GLADE BUDSKAPET!

Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Guds Sønn bli menneske av kjøtt og blod som de.
For ved sin død gjorde han ende på djevelen som da var dødsrikets hersker, og ved sin død befridde han fra djevelens makt alle dem som av frykt for døden levde i trelldom hele sitt liv. (Hebr 2,14-15) 

Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet djevelens makter og myndigheter og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre da han triumferte over dem på korset. (Kol 2,14-15)

Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot draken. Draken kjempet sammen med sine engler men ble overvunnet, og de hadde ikke lenger noen plass i himmelen. Den store draken ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og hans engler med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: «Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden. Derfor skal dere juble, himler og dere som bor i dem! Men ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort. For da så draken at han var kastet ned på jorden og han vet at han bare har en kort tid igjen. (Åp 12,7-13)

Frykt ikke!

Jesus er den første og den siste og den levende. Han var død, men se, han lever i all evighet og nå har han nøklene til døden og dødsriket. (Åp 1,17-18)

Gå derfor ut i hele verden og forkynn dette gledens budskap for alle mennesker.
Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.
(Mark 15-16)

AMEN — AMEN!

TIL EVIG MINNE!

Jesu blod er utgytt – én gang for alle!
Dette må aldri glemmes!
Det skal minnes hver dag for evig!

«Når dere spiser det, —altså offerlammet— må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden, og dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren.
Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt.
Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. Å feire den skal være en evig ordning for dere i slekt etter slekt».
(2. Mosebok 12,11-15)

Dette måtte altså aldri glemmes. Det skulle være en minnedag og en evig ordning i slekt etter slekt.

Den siste natten som Jesus var sammen med sine disipler før han selv ble slaktet som sonoffer for våre synder, da feiret de denne minnedagen ved at de slaktet og spiste påskelammet, i følge lovens bud.
Da sa Jesus: «Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med dere før jeg lider».
(Luk 22,15)

Dette måltidet var altså påbudt av Gud da Israels barn var i Egypt. Men nå var det siste gangen dette måltidet hadde betydning for Gud, for nå skulle det virkelige offerlammet slaktes, det offeret som fjerner syndskylden fullstendig, én gang for alle – for evig.

Ofringen av dyr var en stadig påminnelse for Israels folk om at synden ikke var slettet, det var en påminnelse om at syndeskylden fortsatt bodde i dem, men den var midlertidig tildekket og skjult på grunn av alle dyreofrene. Blod av dyr kan nemlig aldri fjerne menneskenes syndeskyld fullstendig, det er kun Jesu blod som fjerner syndeskylden fullstendig og for evig.
(Les Hebr 9,6-12 + Hebr 10,1-4)

Den natten forandret Jesus dette minnemåltidet.  Nå skulle de ikke lenger slakte dyr som sonoffer, for mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: «Ta det og et! Dette er mitt legeme». Og han tok et beger, takket, gav dem og sa: «Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye paktens blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse». (Matt 26,26-28)

Han sa også: «Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»
(Luk 22,19)

Dette nattverdsmåltidet innstiftet Jesus altså for at de som hører ham til, aldri må glemme at Jesu blod — den nye paktens blod — er utgytt for mange til syndenes forlatelse. 

Guds frelse gjelder alle mennesker

For å kunne forstå og å verdsette Guds frelse, må vi tilbake til menneskehetens første far Adam og hans frafall i Edens hage, da han trosset Guds Ord og handlet i strid mot den formaningen han fikk av Gud, sin far. Alle mennesker er kommet til verden gjennom Adams slekt, og det er årsaken til at alle mennesker har et avgjørende behov for Guds frelse.

Gud sa til Adam: «Treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise av, for da må du dø».

Mennesket var fra Guds skaperhånd udødelig, mennesket var skapt for å leve evig.
Fra begynnelsen var død et ukjent begrep for mennesket.  Dødeligheten kom inn i menneskeheten da Adam – det første mennesket – var ulydig mot Guds råd og veiledning.  Rom 5,12
Den dødsdommen som Adam fikk da, har alle Adams slektninger arvet. Derfor må alle Adams slektninger – ung eller eldre – dø. Er man født inn i Adams slekt, så unngår man ikke døden, for Adams dødsdom står fortsatt ved makt til alle tider og for hele Adams slekt. Den kan aldri oppheves, for syndens lønn er døden. (Rom 5,12)

Profeten Sefanjas bok.

Dette er Herrens ord som kom til Sefanja, sønn av Kusji, sønn av Gedalja, sønn av Amarja, sønn av Hiskia, på den tid da Josjia, sønn av Amon, var konge i Juda: 
Jeg river bort, alt river jeg bort fra jorden, lyder ordet fra Herren.  Jeg river bort både folk og fe, fuglen i luften og fisken i sjøen, jeg fører de ugudelige til fall og utrydder menneskene fra jorden, lyder ordet fra Herren.  Jeg rekker ut min hånd mot Juda, mot alle som bor i Jerusalem. Jeg tar bort fra dette sted, den siste rest av Ba’al og avgudsprestenes navn sammen med prestene. 
Jeg rydder ut dem som tilber himmelens hær på takene, dem som tilber Herren og sverger ved ham, men samtidig sverger ved avguden Milkom, og dem som har vendt Herren ryggen, som ikke søker Herren og ikke spør ham til råds. 

Vær stille for Herren Gud, for Herrens dag er nær!

Herren har gjort i stand en offerslakting, han har innviet sine gjester.  På Herrens slaktofferdag skal det skje at jeg straffer høvdinger og kongesønner og alle som kler seg i utenlandsk drakt.  Den dagen vil jeg straffe alle dem som stiger opp på forhøyningen og som fyller sin Herres hus med vold og svik.  Den dagen, lyder ordet fra Herren, skal det høres skrik fra Fiskeporten og jammer fra Nybyen, et kraftig brak fra haugene.

Hyl, dere som bor i Morteren, for hele kremmerfolket er tilintetgjort, utryddet er alle som veide opp sølv.  På den tid skal det skje at jeg gjennomsøker Jerusalem med lys og lykt og krever mennene der til regnskap, de som sitter stive over bermen av sin vin og sier med seg selv:
«Herren gjør verken godt eller ondt.»  Deres eiendom skal plyndres, deres hus bli ødelagt.
Bygger de hus, får de ikke bo i dem, planter de vingårder, får de ikke drikke av vinen. 

Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med hast!
Hør!  Besk er Herrens dag, da roper krigeren høyt.  Den dagen er en vredens dag, en dag med nød og trengsel, en dag med storm og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt og hærrop mot de faste borger og mot de høye tårn.  Da vil jeg gjøre folk så redde at de går omkring som blinde, for de har syndet mot Herren.
Deres blod skal kastes ut som avfall og deres kjøtt som møkk. 
Deres sølv og gull kan ikke berge dem. På sin vredesdag skal Herren i sin brennende iver fortære hele jorden. For han gjør ende, ja, brått skal han gjøre ende på alle som bor på jorden.

Kom sammen, du folk som ikke kjenner skam, hold samling før dere blir borte som fykende agner, før Herrens brennende vrede kommer over dere, ja, før Herrens vredesdag kommer over dere!

Søk Herren, alle ydmyke i landet, dere som gjør hans vilje! Legg vinn på rettferd og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på Herrens vredesdag! 

Gasa skal ligge forlatt og Asjkalon bli en ødemark. Ved høylys dag skal folket i Ashdod drives bort, og Ekron skal herjes til grunnen.  Ve deg, du kreterfolk, som bor ute ved havet! Dette er Herrens ord mot deg: «Kanaan, du Filisterland, jeg legger deg øde, så ingen kan bo der. Landet ved havet skal bli til beiter, til gressganger for gjetere, til kve for sau og geit.»  De som er igjen av Judas ætt, skal få landet ved havet i eie. Der skal de ha sitt beiteland, og om kvelden skal de hvile i Asjkalons hus. For Herren deres Gud skal se til dem, han skal vende deres lagnad.

Jeg hørte Moabs spott og ammonittenes hånsord, da de spottet mitt folk og viste hovmod mot dets land. Derfor lyder ordet fra Herren, Hærskarenes Gud, Israels Gud: Så sant jeg lever skal det gå Moab som Sodoma og ammonittene som Gomorra; de skal bli et neslekratt, en saltgruve, en ødemark til evig tid. De som er igjen av mitt folk, skal plyndre dem; resten av folket skal ta dem i eie. Dette rammer dem for deres overmot, fordi de var stolte og hånte det folk som tilhører Herren, Hærskarenes Gud.

De får ærefrykt for Herren når han utrydder alle jordens guder. De som bor på de fjerne kyster, skal tilbe ham, hver på sitt sted.  Også dere, nubiere, skal falle for mitt sverd.  Han rekker ut hånden mot nord og ødelegger Assur. Han gjør Ninive til ødemark, tørr som en ørken.  Midt i byen skal buskaper hvile og ville dyr av alle slag. Pelikan og hegre skal sove på søylehodene der, og uglen tute fra vinduene, på terskelen skal ravnen sitte. Sederpanelet skal rives av. 
Dette er den jublende by som lå så trygt og sa med seg selv: «Jeg – og ingen annen!»
Hvor øde den er blitt, en hvileplass for ville dyr! Alle som drar forbi, piper og vifter med hånden.

Ve den trassige, urene byen, som er så full av vold! Den hører ikke på Herrens røst og tar ikke imot tukt. Den setter ikke sin lit til Herren og holder seg ikke nær til sin Gud.  Byens høvdinger er som brølende løver, dens dommere som steppeulver; de sparer ingenting til det blir morgen.  Dens profeter er skrytende, troløse menn, dens prester krenker det som er hellig, og gjør vold mot loven.

Herren rår med rettferd der, han gjør ikke urett. Hver morgen feller han rettferdig dom, den kommer like sikkert som lyset. Men ugjerningsmannen kjenner ikke skam. 

Jeg har utryddet folkeslag, deres borgtårn ligger i grus. Jeg har lagt deres gater øde, så ingen ferdes på dem. Deres byer er herjet og folketomme, ingen bor der lenger.  Jeg sa: «Bare du ville frykte meg og ta imot lærdom!» Så skulle byens boliger ikke bli ødelagt, og aldri skulle den rammes av min straff. Men de syndet sent og tidlig og gjorde bare ondt.  Derfor, vent på meg, lyder ordet fra Herren, til jeg står fram som vitne mot dem. For det er min rett å samle folk og føre kongeriker sammen for å øse ut min harme over dem, all min brennende vrede.
For i min brennende iver skal jeg fortære hele jorden. 

Da vil jeg skape folkene om og gi dem rene lepper, så de alle skal kalle på Herren og tjener ham skulder ved skulder.  Fra landet bortenfor Nubias elver skal mitt spredte folk som tilber meg, komme til meg med offergaver.  Den dagen skal du ikke skamme deg lenger over alle brottsverk du gjorde mot meg. For da vil jeg ta bort fra deg dem som jubler i hovmod. Du skal ikke mer være stor og stolt her på mitt hellige fjell. Jeg lar det bli tilbake hos deg et armt og ydmykt folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn, de som er igjen av Israel. De gjør ingen urett mer og taler ikke løgn. Ingen svikefull tale finnes i deres munn. De går på beite og hviler trygt, det er ingen som skremmer dem. 

Bryt ut i jubel, Sions datter, Israel, rop av fryd! Gled deg og juble av hele ditt hjerte, Jerusalems datter!  Herren har fridd deg fra straffedommen og tatt dine fiender bort. Herren, Israels konge, er hos deg, du skal ikke lenger frykte noe vondt.  Den dagen skal de si til Jerusalem: Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke!  Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag. Jeg frir deg fra den dagen da du må tåle spott. Se, på den tid vil jeg utslette alle dem som plaget deg. Da berger jeg de haltende og fører de bortdrevne sammen. Jeg gir dem ære og ry over hele jorden, der de er blitt vanæret.  På den tid fører jeg dere hjem, da skal jeg samle dere. For jeg vil gi dere ære og ros blant alle folk på jorden, når jeg like for øynene på dere vender deres lagnad, sier Herren.

Bokens historiske bakgrunn:

Sefanjas var etterkommer av kong Hiskia og forkynte sitt budskap i siste halvdel av det 7. årh. f.Kr. da Josias var konge i Juda. Det var sannsynligvis i tidsrommet 630-620 f.Kr., og før Josias gjennomførte en rekke religiøse reformer. ( Les 2 Kongebok, 22. og 23. kapittel)
Disse reformene var allikevel ikke tilstrekkelige til å avverge Guds dom over Juda.

Bokens innhold og budskap:
Profeten Sefanjas budskap går i rette med folkets faste tro på at Gud kun straffer de ugudelige folkeslag, men at han verner om sitt eget utvalgte folk.
Det Sefanjas forklarer, er at Gud straffer sitt eget folk først, før han straffer de andre folkeslag.

Sefanjas’ doms profeti ender med løfter om håp og fremtid for Juda dersom folket omvender seg fra sin synd mot Herren. På den måten er boken både en formaning og en oppmuntring til alt Guds folk til alle tider: «Synd har alvorlige konsekvenser, for syndens lønn er døden. Men enhver, som omvender seg og søker Gud mens det ennå er tid, får tilgivelse, gjenopprettelse og velsignelse».

«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Denne overskriften er hentet fra Lukas-evangeliet 23,43. Det er Jesus som sier disse ordene til en dødsdømt forbryter som ble henrettet ved korsfestelse for å sone dødsstraffen for sine egne handlinger.
Denne forbryteren hadde aldeles ikke gjort noen ting som gjorde ham fortjent til å bli med Jesus i paradis. Derimot innrømmet han at han fortjente å henge på korset for å dø. Han hadde ikke gjort seg mer fortjent til frelse enn kameraten sin som samtidig hang på et annet kors og gikk fortapt.

Hvorfor ble da bare den ene av disse to forbryterne med Jesus hjem til Guds paradis i himmelen, mens den andre forbryteren ble kastet i helvete? De var jo like mye forbrytere begge to.

Dette skjedde for at Gud vil vise verden – HVA HAN SELV – mener med sin egen frelse.

Den menneskelige naturen tror at mennesker som lever et pent og pyntelig moralsk liv, fortjener å bli frelst og bli med Jesus i paradiset. Men mennesker som gjør mye stygt og galt, fortjener å gå fortapt. Men Skriften sier at det finnes ikke ett eneste menneske som fortjener å bli frelst, — det er kun de som tar imot Guds frelse for intet, på grunn av hans grenseløse nåde, som blir frelst.

Jødene så opp til sin stamfar Abraham som et stort forbilde, men hva var grunnen til at Abraham ble regnet som rettferdig for Gud? Hvis Abraham hadde hatt gjerninger å vise til som kunne gjøre ham fortjent til rettferdigheten, da hadde han fortjent rettferdigheten sin, men noe slikt hadde han ikke, skriver Paulus i Romerbrevet 4,2

Skriften sier at Abraham trodde på Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet. 1Mos 15,6
På samme måten ble den ene korsfestede forbryteren også tilregnet rettferdighet for Gud – på grunn av tro, for han hadde heller ingen ting selv som gjorde ham fortjent til frelse, i likhet med Abraham.

Forbryteren på korset trodde på det faktum at han som hang på det korset som sto i midten, var Gud. Han sa til kameraten sin: «Frykter du ikke engang for Gud, du som er under samme dom». Han trodde også at Jesus råder over Guds rike, derfor ba han til Jesus: «Jesus, tenk på meg når du kommer i ditt rike». Han var altså overbevist om at Jesus kom til å stå opp fra døden og innta sitt rike. Derfor ble han tilregnet Guds rettferdighet på grunn av tro.

Det er helt overordnet og avgjørende i en kristens liv at de tror at «Jesus er den han er», for den som ikke vil tro Jesus som den han er, han blir aldri renset fra sine synder ved Jesus sitt dyrebare blod, men må selv gjøre opp regnskapet for alle sine handlinger på dommens dag. For Jesus sa ved en tidligere anledning: «For dersom dere ikke tror at JEG ER den jeg er, skal dere dø i deres synder.» Joh 8,24

La derfor ingen lure deg til å tro at du selv kan bidra med noe som gjør deg fortjent til frelse, for Guds frelse må du ta imot for intet av bare nåde ved forløsningen i Jesus sitt dyrebare blod som han utgjøt på korset. Be fra hjertet ditt den samme bønnen som den korsfestede røveren ba, så får også du være med Jesus i Guds paradis.
Hvis du ikke tar imot Guds frelse for intet – av bare nåde, blir du stående for Guds domstol uten frelse. For, hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? (Mark 8,37)

Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører dette, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet. Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.
(Åp 22,17-19)

AMEN!

Syndeskylden er slettet én gang for alle!

«På en eneste dag vil jeg ta bort den skyld som hviler på dette landet». Sak 3,9

1 Joh 1,5-10 — 2,1-2: «Dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke. Sier vi at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har [Gud og] vi samfunn med hverandre, og — Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. — Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».