Av teolog Jacob Jervell
Tekst fra Johannes evangeliet 5,31–40:
«Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet han vitner om meg, er sant. Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.
Jeg tar ikke imot vitnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette for at dere skal bli frelst.
Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en tid fryde dere i hans lys. Men jeg har det vitnesbyrdet som er større enn det Johannes har vitnet, for de gjerningene som Faderen har gitt meg å fullbyrde, de vitner om meg at Faderen har utsendt meg. Og Faderen, som har sendt meg, han har vitnet om meg, verken har dere noensinne hørt hans røst eller sett hans skikkelse. Og hans ord har dere ikke blivende i dere, for den han har sendt, ham tror dere ikke. Dere ransaker skriftene, fordi dere tenker at i dem har dere evig liv, og det er de som vitner om meg. Og dere vil ikke komme til meg for å få liv.»
Om vi leser i Det nye testamentet bare en gang i blant, så blir det ofte ord uten mening og betydning.
Vår tekst er ikke lett å forstå, men noe i den er ganske klart, at Jesus fra Nasaret ikke er et eksempel til etterfølgelse i alt, og det greier seg for oss.
Ordene har nemlig påfallende mye av «jeg» og «meg». Fra setning til setning ser vi dette «jeg». Fra setning til setning møter vi han som stiller seg selv i sentrum, som vil være midtpunkt, som vil ha vår oppmerksomhet.
Hele Johannes-evangeliet er slik.
Forfatteren har bare syn og sans for mannen fra Nasaret, og at han nå igjen også snakker om seg selv. Pågående trenger han seg selv inn på mennesker.
Visste vi ikke hvem det dreide seg om, ville vi kalle dette en ulidelig selvopptatthet og utillatelig selvbevissthet.
Han er ikke noe eksempel til etterfølgelse på dette punktet.
Vi skal ikke glemme at det er langt mellom ham og oss.
Et barn skades om det skal bære voksnes opplevelser.
Et menneske tåler ikke å imitere Gud.
Det ville knekke oss å bære en brøkdel av Guds åpne følsomhet overfor menneskers ulykke.
Nei! Vi skal ikke måle oss med mannen fra Nasaret.
Det burde være unødvendig å preke det inn i oss at vi «ikke kan» og «ikke skal» gjøre som han på dette området.
Vår ulykke er jo at vi både villig og ofte sier «jeg» uten å ha et hjerte som er rommelig nok til det.
Med et trangt hjerte, altså en enebolig som kun huser meg selv, blir det å presse mitt «jeg» fram bare til skade for andre.
Vi dyrker helst ikke fremmede guder, for vi har nok med å dyrke oss selv.
Mannen fra Nasaret er ikke eksempel til etterfølgelse i det at han er midtpunktet. Så rett det er for ham, like så galt er det for oss.
Taler jeg her ondt om mennesker? Har ikke mennesker det vanskelig nok om de ikke skal trykkes ned fra en prekestol? Kirken bebreides for at den snakker for mye om synd.
Den kritikken tar vi ikke imot.
Men én sak må vi ta imot: det er at vi taler for hjelpeløst, intetsigende og for overfladisk om dette. Det blir bare moralsk småsnuskethet, mens det i virkeligheten er hjertets stengte hardhet som er blitt innelåst og ufølsomt ved å si «jeg» for ofte.
Det er liten forskjell i Guds øyne om jeg dyrker meg selv i kald moral eller febervarm kjønnsutfoldelse.
Om noen mener at jeg nå taler ondt om andre, så la meg tale til meg selv.
Over meg ligger nemlig den dommen at det er noe i min beste venns ulykke som ikke gjør ondt. Der er noe i andre menneskers ulykke jeg mobiliserer sløvhet mot. Jeg tør ikke la ting gå for langt inn på meg uten å være redd for å bli mindre livsdyktig.
I denne situasjonen kan de kristne ordene tvinge seg frem: Gud, se i nåde til meg! Eller for å låne en venns ord: Gud hjelpe oss alle. Det er det eneste som hjelper.
Men kan vi si de kristne ordene og samtidig rope de ordene til Gud? Det er blitt vanskelig etter hvert.
Vi kan snakke om våre fedres Gud, om fars og mors tro og ha følelsen av at Gud ikke nådde oss, men forble i generasjonene før oss.
Vi kan nok snakke om Gud, ha tanker om at han må finnes. Men her er tyngre ting enn tanker, for hva veier en tanke mot et hjerte?
Og det er langt fra det «å snakke om Gud» til det «å snakke med Gud». Hva hjelper det å snakke om Gud hvis vi ikke tør å rope til ham og si FAR, på en slik måte at det går bølger av befrielse og glede gjennom oss?
Teksten synes å gjøre det enda vanskeligere. For han som taler, sier om Gud: Dere har ikke hørt ham og sett ham. Han sier ikke at det ikke er noen far i himmelen. Han sier at det er en far der, men dere kjenner ham ikke.
Hvordan skal vi så kunne rope til ham?
Det kan vi fordi Mannen fra Nasaret ikke er et eksempel til etterfølgelse når han taler om seg selv. Han er noe langt og uunnværlig mere.
Det ser ut for å være noe som ikke stemmer i teksten.
Det heter i teksten: «Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant».
Om han altså snakker om seg selv til egen fordel, da lyver han. Men det er altså ikke i egen sak han opptrer når han vil være midtpunkt.
Vi er her ved evangeliets sentrum, hvor vi må famle etter ordene, for det er Guds og troens store hemmelighet vi her står overfor.
Det hjertet som banker i mannen fra Nasaret, er Guds hjerte. Det sinnet som varmer oss her, er Guds sinn. De ordene som her sies, kommer fra Guds lepper. Guds smil til oss og Guds gråt over oss – vi har det her.
Da vendes noe opp-ned for oss. Vi kan ikke lenger si: Jeg tror på Gud, men ikke på mannen fra Nasaret.
Men vi må si: Hvem Gud er, vet jeg ikke, men mannen fra Nasaret har jeg et bilde av. Han er et menneske, han kan snakkes til.
Så ser jeg at jeg kan komme over fra det å tale om en ukjent Gud til det å rope til Gud — han som møter oss i mannen fra Nasaret. Vi kan rope de kristne ordene til ham: «Gud hjelpe oss», og så befriende bekjenne at det er det eneste som hjelper.
Mannen fra Nasaret setter seg selv i sentrum for at vi slik skal se Gud.
Han er sin Fars uttrykte bilde.